Ole Albert Eig og Mona Wiik på Bugarden besøksgård har alltid ett eller flere jern i ilden, i tillegg til den vanlige gårdsdriften og sine over hundre dyr.
Bugarden har vært i familien til Ole Albert siden gården ble bygd etter krigen. Og etter at Ole Albert tok over gårdsdrifta i 1999, har det alltid vært kyr på gården. I 2013 flytta Mona inn med sine dyr og en drøm om besøksgård hvor dyrene skal få leve så naturlig som overhodet mulig, i pakt med hverandre og de som kommer på besøk.
I dag er Bugarden en besøksgård på tredje året, med over hundre dyr fordelt på tretten forskjellige arter. De tar imot ferieklubber, barnehager og private selskap, og produserer drikkevarer av frukt og bær i forskjellige varianter som blant annet selges på Gårdsmatutsalget på Flisa. Som sertifisert «Inn på tunet»-gård tilbyr de diverse tjenester og alternative skoledager til barn og på oppdrag av barnevernet. I tillegg driver de med kjøttproduksjon (ammekyr) og alt det et småbruk innebærer av forskjellig arbeid, og har nylig skaffa seg tre bikuber – sistnevnte på hobbybasis.
Suksess-saft
– Planene etterhvert er å starte en liten gårdsbutikk i låven, hvor vi skal selge egne produkter som saft, honning og egg, i tillegg til egenprodusert vin og cider. Vi har nemlig fått tillatelse til å produsere alkohol, og det må selges fra gården. Det blir cider og vin av forskjellig bær og frukt. Vi håper å få det ut til jula 2019, men det tar tid å lage, forteller Ole Albert.
De har hittil hatt stor suksess med saftene, og jule- og påsketoddyen. Mona designer etikettene til flaskene, mens Ole Albert er den som styrer mest med innholdet. På innholdssida får de hjelp av venn Per Magnus Haig Thoresen, som er utdanna miksolog.
– Det er ikke så vanlig. Han er helt rå, sier Ole Albert, og forteller om hvordan Per Magnus har en egen evne til å smake seg til de beste blandinger.
Og idet vi setter oss bak hovedhuset, der hvor Ole Albert og Mona tar imot selskap på gården, får jeg servert hjemmelaga saft. Den er tjukk og deilig, og ny av året.
– Det er kaldpressa jordbær med bjørkesirup fra gården her, og en liten dæsj lime. Jordbæra er fra Sletten Mellem gård, så den er også lokal, forteller Ole Albert.
De forsøker så langt det lar seg gjøre å benytte lokale råvarer, enten fra egen gård eller andre gårder rundt omkring i distriktet. Saftene de produserer er populære, særlig blåbærsafta. Mona er overbevist om at den holder henne frisk gjennom vinterhalvåret. Ole Albert er hakket mer forsiktig, men heller ikke han vil avskrive de gode helsemessige effektene. «Supermat», kaller de blåbæra. De tar en shot med saft hver dag, og holder seg friske. Safta er så populær at de sliter med å møte etterspørselen, og den består kun av reinpressa bær. En enorm ressurs, men også en tidkrevende oppgave å sanke inn.
– Vi ønsker å ha et lite blåbærmottak. Så om noen har blåbær eller vil plukke blåbær for oss, kjøper vi det som er. Det er bare å ta kontakt, sier Ole Albert.
Svinestien
Av de tretten slagene dyr på gården, er tolv av dem for besøksopplevelsen. Mona og Ole Albert er opptatt av dyrevelferd og riktig dyrehold, og Mona snakker gjerne om stell.
– Jeg har mye fokus på det. Det er jo mange som spør, og unger er jo interesserte i alt, sier hun.
Hun tar meg med for å hilse på minigrisene, som ikke er så mini som mange vil tru av navnet. Den første grisen som kommer gryntende ut av bingen sin er Solan. Han fylte nylig tolv år, og fikk bløtkake. Charlie fyller også snart tolv, mens Olivia blir sju i høst. Mona har hatt minigriser i femten år, og til og med opptrådt på TV sammen med sin første minigris, Lotte. Hun snakker lidenskapelig om korrekt minigrishold, og meiner at minigrisen nok er et av de mest misforståtte dyrene. For det er ingen hund, slik mange kanskje markedsfører den som, og den trives best med andre minigriser, ikke i trange leiligheter innendørs.
– Disse grisene er nok de mest harmløse dyrene på gården, sier hun, sittende på huk omgitt av minigriser.
– Alle dyrene skal ha selskap
Minigrisene går fritt sammen med hunden Raja, høner, ender og påfugler. I tillegg har de hester, geiter, sauer, kyr, kaniner, katter, marsvin, og skilpadder. Skilpaddene, Albert Amandus og Bella, lever i grønne omgivelser sammen med gårdens fire marsvin.
– Alle dyrene skal ha selskap, sier Mona, og plukker opp Albert Amandus, 24 år.
– Mange tror at skilpadder er treige, men han her er veldig aktiv. Han er veldig glad i tær, så når han får øye på tær setter han skikkelig fart, ler hun og nikker mot undertegnedes dårlige skovalg.
Og Albert Amandus kaver i lufta, som for å bekrefte at han er en aktiv fyr. Nede på bakken igjen setter han imponerende fart. Mona hopper over til marsvinene, og presenterer Brumlemann, som er blind på det ene øyet. Det til tross, han bare snur det andre øyet til, og lar undertegnede komme helt nær med hånda – et utrulig tamt og tillitsfullt marsvin.
Egge-entusiasme
Alle dyrene oppfører seg pent på gården, alle utenom den ene hanen som brisker litt med fjæra for å vise seg fram. De andre hønene er uanfekta av oppførselen hans, og tusler bedagelig rundt. Til sammen har de tjuefem høner. Favoritten til Mona er nok Gullhår, en Brahma kjennetegna av fjær på føttene.
– Vi har ti forskjellige reine raser, og en del blanding. Jeg steller pent med hønene mine, de må alltid inn på kveldstid og da teller jeg over. Her skal de få lov til å bli pensjonister, sier Mona.
Mona selger gjerne eggene fra hønene sine, og de kommer i forskjellige farger. De reinrasa aracuana-hønene, kjennetegna ved sin mangel på stjert, legger grønne egg, kan hun fortelle.
– Jeg digger egg! De inneholder alt, og er veldig næringsrike, utbryter hun entusiastisk.
Rundt hønene tripper også påfuglen Salomo. Den fire år gamle påfuglen ble nylig far til to påfuglbarn, som høna Nemi er forstermor til. Hun la seg nemlig klukk på to av påfugleggene, og i fugleverden fungerer det slik at du føler tilhørighet kun til den eggene klekker under, forteller Mona. Salomos kjæreste og påfuglbarnas mor ruga også på egg, men døde dessverre halvvegs i prosessen. Eggene er lagt i rugemaskinen, men vil straks få plass under ei annen verpesjuk høne. Slik får også disse barna en mor, mens Salomo sjøl skal få en ny påfuglfrøken av Mona denne uka.
Og med to nye påfuglbarn, flere egg og en påfugldame på veg, blir besøksgården bare rikere og rikere på historier og opplevelser.