Tom Brauter er ikke bare potetprodusent, han har et sterkt sosialt engasjement og brenner for å gi ungdom med ulike utfordringer en plass i både arbeidsliv og sosialt liv.
Tom er en av de store potetprodusentene i regionen og har i år mellom 350 og 400 dekar potet. Til dette trenger han arbeidskraft og vår og høst har han ett arbeidslag med polakker som kommer årvisst. Resten av året har han ungdommer til å utføre det arbeidet som gjøres må.
Tom vet ikke riktig hvor dette sosiale engasjementet kommer fra, men det slo ut i full blomst da han var lærer på Solør Videregående Skole, avd Sønsterud på nitten nitti-tallet. Der kom han i kontakt med mange ungdommer som slet med vanlig skolegang og han så en enorm utvikling hos disse når de fikk ansvar og individuell oppfølging. etter dette har han alltid hatt plass til ungdom på gården.
-Du må brenne for oppgaven, sier Tom, arbeidet med ungdommene er utrolig krevende, men det gir enormt mye tilbake.
Tom har mange eksempler på at ungdom som både skoleverket, foreldre og samfunnet forøvrig har betegnet som «håpløse» har utviklet seg til gagns menneske etter å ha vært sammen med Tom på gården en periode.
– Det siste eksemplet er en ungdom fra Finnskogen som knapt orket å gå opp trappa til spiserommet da han kom hit, forteller Tom, nå står han opp klokka fem hver morgen og kommer hit og gleder seg til dagens oppgaver.
-Vi starter alltid dagen med en kopp kaffe og en prat om dagens gjøremål, men han er nesten ikke til å stagge og vil ut før morraskaffen er over.
Benjamin er en ung skoleelev fra Våler som har fått sommerjobb hos Tom. Siden han er så ung har de blitt enige om at han skal jobbe bare to dager i uka. Benjamin klipper gress, vasker potetkasser og kjører litt truck.
-Dette er kjempeartig, selv om jeg må stå tidlig opp, liker jeg arbeidet godt, sier Benjamin, og ikke minst tjener jeg godt! Det er fint å komme her om morgenen og ta en kopp kaffe med Tom og de andre gutta, jeg føler liksom at jeg er med på laget her.
-Jeg har allerede tinget på sommerjobb til neste år!
-Det er egentlig ikke noe hokus-pokus med å lykkes i dette arbeidet, sier Tom, det handler om å se den enkelte, gi ansvar og tillit og at den enkelte får oppgaver som kan gi en mestringsfølelse. Så enkelt, men likevel så krevende.
Da den enkelte tør å tenke: «Jeg kan bli god på det jeg gjør» har jeg lykkes, avslutter Tom.
