Hundretusener av nordmenn har i dag skogfinsk opphav, men fra finnemanntallet i 1686 var det bare 1.250 registrerte skogfinner. Skogfinnene kom i jakten på ny skog.
I dagens samfunn er det lett å tro at skogfinnene som bosatte seg på Finnskogen kom fordi de var drevet på flukt. Slik var det ikke. Skogfinnene livnærte seg primært på svedjebruk, og for å så svedjerug var det nødvendig først å brenne skogen før såing. I takt med befolkningsøkningen i Finland ble tilgangen på granskog stadig mindre, og derfor begynte skogfinnene å etablere seg videre sørvestover i barskogbeltet som strekker seg fra Sibir og inn på Østlandet i Norge.
– Skogfinnene brukte opp skogen rundt seg. Det lønner seg å starte på et nytt område for å få gode avlinger. Når ressurstilgangen ble dårlig flyttet de til et område med bedre ressurser, sier Birger Nesholen, som jobber i Norsk Skogfinsk Museum og har mer enn 40 års erfaring i temaet.
1.250 finner i 1686
Utvandringen startet på 1500-tallet, og den første bosetningen på norsk side av grensa er registrert på 1630-tallet. I finnemantallet fra 1686 var det registrert 1.250 finner i 40 kommuner. En del finner kom til senere, og disse igjen formerte seg. I dag er hundretusenvis av personer på Østlandet i finneslekt, og er du fra Solør er det store muligheter for at du har skogfinsk opprinnelse.
– En kan sammenligne finneutvandringa litt med de som dro til Amerika. Det var ikke krig som gjorde at folk dro til Amerika. De som dro dit var lykkejegere som ønsket bedre forhold, sier Birger Nesholen.
Da finnene slo seg ned på Finnskogen bodde det ingen der. De norske bøndene hadde slått seg ned langs Glomma for å drive tradisjonelt landbruk, og det var først på 1800-tallet at avvirkningen fra skogen satte fart. Inntill skogen ble attraktiv for skogeierne var det ingen forviklinger mellom de og finnene.
– Å bruke allmenninger og skogen til svedjebruk var allment akseptert. Men etter hvert som det ble interesse for å eie skog ble det konflikter mellom skogfinnene og skogeierne, sier Nesholen.
Tok seg jobb andre steder
Særlig på andre halvdel av 1800-tallet ble det en del giftemål mellom skogfinner og nordmenn, og folk flyttet ut fra skogsområdene. De tok seg jobb i byer og tettsteder, og jobbet gjerne i industrien.
I 1998 vedtok Stortinget hvilke historiske innvandringsgrupper som fikk status som nasjonalminoritet. Kriteriet for å få det er at det har vært en betydelig innvandring for mer enn 100 år siden, og en interesse for å bevare og videreføre tradisjoner og kunnskaper.
– De fem er kvener, jøder, tatere, romfolk og skogfinner. Kvener stammer også fra Finland og er i stor grad det samme folket som skogfinnene. Forskjellen er at de slo seg ned i Nord-Norge, sier Nesholen.