Åsta Holth sto for solidaritet og fellesskap på tvers av kjønn og kultur, og hadde en veldig kjærlighet for hjemmet sitt, Finnskogen. Nå gir Åsta Holths Venner ut «Porkkalafela» på ny, ei diktsamling som fortsatt er aktuell.
Åsta Holths forfatterskap er ikke glemt, men det er heller ikke så lett å få tak i. Det vil Terje Tønnesen og resten av Åsta Holths Venner gjøre noe med. Under Finnskogdagene blei Porkkalafela (1946) lansert på ny, et samarbeid mellom Åsta Holths Venner og Kulturforlaget Brak. Nyutgivelsen er første ledd i et større arbeid med å samle Åstas litteratur og gi den ut i nye, bedre utgaver.
– Vi starter med Porkkalafela fordi den rammer inn forfatterskapet hennes. Det er hele hennes forfatterskap i diktform, forteller Terje.
Finnskogens tone
Diktsamlinga handler om de samme temaene du kan finne igjen i forfatterskapet hennes øvrig: finneinnvandringa, arbeidet, slitet, skogen, forskjellige sider ved hverdagslivet, og ikke minst den trangen til å reise til Amerika som regjerte på skogen en periode i første halvdel av 1900-tallet. Diktene er satt til Finnskogen, og i titteldiktet vi møter igjen Halteguten med fela som selger sjela si til puken og den sterke kjærligheten mellom han og Pulsu, et Finnskogsagn som er mulig å gjenkjenne i forskjellige drakter opp gjennom litteraturhistorien. Åsta forsøker å finne tona i Finnskogen gjennom litteraturen sin. Det høres kanskje rart ut å tonesette noe i skrift, men slik fungerer nå en gang poesien.
– Åsta hadde et forhold til Finnskogen som ingen andre, og målbærer det i skrift. Hun ser det fra et kvinneperspektiv, og det er et feministisk preg til stede i litteraturen hennes lenge før det blei vanlig å prate om feministisk litteratur. Hun skreiv direkte og implisitt om tøffe kår for kvinner på Finnskogen, som måtte ta seg av dyr, barn og gård. Tøffere for kvinner, kanskje, enn for menn, meiner Terje.
En framsynt forfatter
Åsta er mest kjent for Finnskogtriologien utafor Solør, og det er de bøkene, Kornet og freden, Steinen blømer og Kapellet, som har blitt best bevart for ettertida. Terje og Åsta Holths Venner vil trykke opp bøkene som ikke er tilgjengelige og utvide folks kjennskap til Åsta.
– Åsta er framsynt, og ville sette finnekulturen inn i ei ny tid. Jeg er ikke i tvil om at hun meinte at Finnskogen godt kunne stått seg som en egen republikk. Det er en kollektiv tankegang hos Åsta som henger sammen med finsk landsbykommunisme, sammen med kristendom. En artig blanding, men Åsta sa at «Jesus var den første kommunisten».
Fellesskap og kollektive løsninger, at menn og kvinner skulle jobbe sammen, var viktig for Åsta. Terje trekker fram at måten særgrupper i offentligheten i dag fremmer sine interesser antagelig ikke ville falt Åsta godt om hjertet.
– I dag kan vi jo tenke samhold og solidaritet som begrep som begynner å visne i kantene i liberalismesamfunnet. Åsta sto imot dette, og ville løse ting i fellesskap. Gi etter evne og få etter behov, er det noe som heter. Åsta fant seg dessverre aldri en skikkelig etterfølger, en som kunne realisere ideene hennes, sier Terje.
Derfor meiner han også at Åstas diktning er like viktig i dag, og at verdiene hun fremmer er noe samfunnet kan lære av.
– Vi trenger å finne tilbake til den roa hun formidler.
poetisk realisme
Åsta prissatte naturen rundt seg, og en kjærlighet til jorda, skogene og vannene som omga henne på Finnskogen er tydelig i diktene hennes. Porkkalafela inneholder flere dikt som hyller alt jorda kan gi oss i poetiske vendinger, og med utstrakt bruk av symbolikk og Finnskogens egen mystikk.
– Jeg vil kalle Åsta en poetisk realist. Hun ønsker å framstille ting sånn som de var, men omskriver nok også en del for å få framstille ting bedre enn de var. Hun har jo ikke opplevd alt, men prøver å beskrive ting så objektivt som mulig.
Terje trekker også fram språket hennes som et unikt aspekt ved forfatterskapet. Språket er en sjølkomponert blanding av nynorsk og det vi i dag kaller radikalt bokmål, med innslag av dialekt. Også det skaper en egen rytme, og gir diktene liv.
– Åsta er en glimrende observatør. Sjøl om du ikke har tilknytning hit, så blir du revet med. Hun har en egen evne til å gripe leseren.