• PER: Her spiller John Emil mot Una Lovise Aurland under fjorårets oppsetning av stykket.

Da det ble klart hvem som hadde fått faste ansettelser ved Nationaltheatret i år, var skuespillerutdanna John Emil Jørgensrud fra Flisa en av disse. Av de femten som fikk ansettelse ved Nationaltheatret i år, var fire rimelig nyutdanna og de resterende elleve har holdt på som skuespillere lenge. John Emil havna i første kategorien. 

- En fast ansettelse var brått og uventa. Jeg hadde ikke forventa det i det hele tatt, sier han. 

Takka først nei

Teatersjef Hanne Tømta hadde tidligere sett John Emil i en oppsetning og ønska å ansette ham, men hadde ingen roller ledige. Det var inntil hun fikk se at han også kunne snakke med Stavanger-dialekt.

- Jeg syntes rolla jeg spilte på avslutningsforestillinga på Teaterhøgskolen var litt kjedelig, så jeg søkte om språkovergang til stavangersk og det ble stavangersk. Da jeg sto og drakk meg klar til avgangsfesten dagen etter, ringte de og ville ha meg på Nationaltheatret, sier John Emil.

- Og da takka jeg nei.  

De hadde nemlig ei ledig rolle i "Julemiddag", hvor hele forestillinga foregår på stavangersk, men John Emil hadde akkurat fått tilbud om å være med et litt mindre teaterkompani med Irene Lecomte, en av de som hjalp John Emil med å komme inn på Teaterhøgskolen i Oslo og som hadde fungert som en slags mentor. I tillegg trudde han at Nationaltheatret besto av jålebukker, men etter å ha snakka med Irene og fått passet påskrevet, takka han ja.

- Jeg ringte opp igjen og sa at det er fort gjort å være dum i hodet, og at jeg tok den hvis det fortsatt var ledig, ler han. 

Er det jålebukker på Nationaltheatret, da? 

- Jeg har aldri blitt så godt tatt imot noen gang. Alle er så gode og snille, og det er ingen jålebukker der. 

Skryter av hjemplassen

I sommer har han ferie fra teateret, og i helga var han hjemme for å spille rolla som Per i "Spillet om innvandrerne". Spillet er godt besøkt, og John Emil forteller at han ikke så noen ledige seter blant publikum til tross for knotten og myggen som regjerer i skogen. Han berømmer både dugnadsånden og oppmøtet til Finnskogfolket. 

- Jeg syns det er kjempetrivelig å spille på hjemmebane, men det er mer gruvalt å spille her enn i Oslo. Her kjenner du jo folka som skal sitte og se på, men jeg kjente i fjor at det egentlig er ganske viktig for meg å kunne spille historien om finneinnvandringa. Det er jo manges opphav her i området, sier John Emil. 

Opphav og identitet er viktig for skuespilleren, som forteller at det har blitt forsterka etter at han begynte å teateret. 

- Det er ingen i teatermiljøet som har hørt solung. Så alle lurer jo på hva stedet er og hvor det ligger. Da jeg forteller at Flisa ligger kun to timer unna Oslo, får de jo helt bakoversveis. Jeg har også skrytt av SolørMart'n, og i fjor hadde jeg med meg flere, blant andre Anneke von der Lippe, hit. De ble jo helt i hundre. De så på dagkonsertene, og det er det jo få som egentlig gjør, og på Hella [Victoria hotell, journ.anm] forelska de seg tvert i det som var der. Det har gått gjetord om SolørMart'n på teateret etter det, forteller John Emil. 

Anekke von der Lippe er en norsk skuespiller, som er blitt historisk som den første og hittil eneste Emmy-vinneren i Norden. Den fikk hun for rolla som lensmann Helen Sikkeland i NRK-serien "Øyevitne". John Emil og Anneke er begge ansatt på Nationaltheatret og spiller sammen i "Julemiddag", og i fjor var hun altså å se i Kaffegata på SolørMart'n.  

Don Juan og Løveungen på solung

I vår spilte John Emil rolla som Pierrot i oppsetninga av Don Juan, med solungmål. Sjøl om forestillinga fikk litt lunke kritikker, trakk flere riksaviser fram John Emils talent og dialekt. Aftenposten var av disse, og stadfesta dialekta til Mjøsområdet.

- Den uvitenheten får stå deres regning! Jeg er jo ikke så mye i media i utgangspunktet, heller ikke et kjent TV-tryne, og teatermessig så er jeg jo også ganske fersk. Men, jeg lover, da jeg går til grava veit Nationaltheatret hvor Flisa er!, ler han.

Sjelden har vel stykker fra den franske klassisismen vært spilt med solungdialekt, og det er lov å håpe at det blir flere roller på solungdialekt framover.

- Jeg spør hver gang før leseprøver om de ønsker det på min dialekt eller en annen, men det må sjølsagt foretas vurderinger. Har jeg mulighet, bruker jeg solung. Da jeg spilte Løveungen i "Karsten og Petra" i fjor, kjørte jeg på med full solung. Jeg hørte unga si "gætt'ri" etterpå. Løveungen er jo en folkehelt for unga, sier John Emil. 

I høst blir John Emil å se på Nationaltheatret i oppsetninga av Ibsens "Lille Eyolf", "Reisen til julestjerna" og med Stavanger-dialekt i "Julemiddag".   

Finnskogen som litterær inspirasjon 

John Emil er også komponist, låtskriver og vokalist i Skårbugde, og henter mye inspirasjon fra Finnskogen og historier derfra. Musikalsk har bandet stor bredde, fra visesang til rock og pønk. Navnet Skårbugde skyldes også lokal inspirasjon, han fant uttrykket i ei gammal bok med ord og uttrykk for Solør fra 1910. 

- Skårbugde betydde jo ljåblad på solung, og var mye brukt på slutten av 1800-tallet. I den boka er det mange ord som har gått i støv. 

John Emils fascinasjon for Finnskogen, mystikken, trollskapet og bygdedyret strekker seg også over i det litterære. Under Finnskogdagene plukka han med seg Åsta Holths fortellinger fra Finnskogen, og i fjor leste han Britt Karin Larsens første Finnskogbok Det vokser et tre i Mostamägg

- Der var det mye fint og mye vondt. Slik er det vel for alle mennesker, men det er noe spesielt når det kommer i kontakt med naturen, forteller han. 

Dette møtet tar han med seg inn i sin egen låtskriverkunst i Skårbugde, som gir uttrykk i fiksjonelle karakterer og historier fra det oppdikta Krakadalen. Den forestående skiva lar vente på seg litt til, da to av bandmedlemmene ble fedre i vinter, men for den utålmodige ligger det en EP ute på diverse strømmetjenester.